Seks tiår med italiensk historie

Lila og Elena vokser opp i et Napoli preget av etterkrigstid og fattigdom, og den lokale mafiaens grep om lokal økonomi og samfunnsliv. 

Napoli, Piazza San Gaetano, rundt 1960

Av historiker Christine Smith-Simonsen

Italiensk språk og kultur har en lang historie med felles røtter i Romerriket, men som samlet stat er Italia relativt ung. I århundrene etter Romerrikets fall på 400-tallet og fram til samlingen i 1861, var Italia delt i flere provinser under herredømme av ulike multikulturelle imperier. Det tydeligste skillet var mellom nord og sør, der bystatene stod for økonomisk og etter hvert industriell utvikling i nord, mens sør forble preget av føydale strukturer. Dette skillet preger også dagens Italia, i en slags speilet variant av det vi kjenner til, der det ‘sentrale’ nord dominerer det ‘perifere’ sør. I den unge staten, med skjøre politiske strukturer og reguleringsmulighet, var det gode vekstforhold for lokale kriminelle organisasjoner basert på slektskapslojalitet. Disse vokste fram som det vi kjenner som Mafiaen på Sicilia, Ndrangeta i Calabria og Puglia, og Camorraen i Napoli regionen. Fascismen, med sin langt sterkere statskontroll, klarte nesten å knekke denne typen virksomhet, i hvert fall på et overordnet plan. Lokalt levde sammenslutningene videre, og gjerne i samarbeid med lokale fascister når interessene var sammenfallende. Dette var særlig tilfellet for Camorraen, hvis forhold til fascismen forble komplekst. Da Mafiaen, via sine forbindelser til USA, fikk en nøkkelposisjon i de alliertes overtakelse av Italia, fikk de kriminelle organisasjonene nytt spillerom på nasjonalt plan. Siden krigen og fram til våre dager, har de gjennom stadig sterkere nettverk, også internasjonalt, fått en betydelig maktposisjon på bakrommet av italiensk økonomi og politikk.

Den katolske kirken har også vært en mektig aktør, særlig i den sørlige halvdelen, og rent politisk har hovedskillet i italiensk politikk og samfunnsdebatt gått mellom de konservative kristendemokratene på den ene siden og sosialistene og kommunistene, med tyngdepunkt i nord, på den andre. Kommunismen har stått relativt sterkt i Italia, og de mest radikale utslagene av det politiske skismaet utspilte seg på 70-tallet, da Brigate Rosse stod for en del voldelige aksjoner mot høyresiden. Det hele kulminerte med drapet på kristendemokratenes statsminister, Aldo Moro, i 1978. I nyere tid kom det til mer populistiske trender i politikken, særlig markert ved statsminister og mediemogul Silvio Berlusconi. Hans parti, med navnet Forza Italia, spilte opp under ønsket om nasjonal stolthet, en politisk trend vi har sett mer og mer av i det siste tiåret. Dagens styre i Italia er derimot mer teknokratisk anlagt, og landet er klart knyttet til EU, både politisk og økonomisk.

Et viktig sosialt skille i det italienske samfunnet er mellom den intellektuelle eliten og resten. Klassisk utdanning står fremdeles høyt i kurs, og akademiske posisjoner medfører høy status. Likeledes utgjør manglende tilrettelegging for likestilling en betydelig faktor. Kvinner har riktig nok lik adgang til utdanning og yrker som menn, men samfunnsstrukturene legger lite til rette for kombinasjon av familieliv og karriere. Resultatet er fødselstall i fritt fall.

Historien om Elena og Lila tar oss gjennom nesten seks tiår med italiensk historie og samfunnsutvikling, der de to ender på hver sin side av flere av disse skillene. Lila briljerer på skolen, men tar aldri høyere utdanning. Hun blir igjen i Napoli, dog ikke uten egen agens innenfor det rommet som voksende økonomi og industriell utvikling byr på. Elena, derimot, får muligheten til å ta høyere utdanning, og tar klassereisen vekk fra slumkvarterene til den urbane intellektuelle eliten som akademiker og forfatter. Reisen kommer imidlertid ikke uten visse kostnader. Vi følger deres liv og vekslende vennskap gjennom nærhet og rivaliseringer, avvisninger og dragninger, i takt med Italias vekslende utvikling gjennom komplekse rivninger mellom tradisjonelle strukturer og progressive krefter.

Christine Smith-Simonsen er historiker og instituttleder ved Institutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi, UiT Norges arktiske universitet. Foto: Ingvild Folkenborg

portrett Christine Smith-Simonsen, UiT